Du trenger bare litt ved og ei geit

Ragna Kronstad Blogg

Da har jeg gjort det. Ystet ost av melk fra geiter jeg har håndmelket på et sted uten innlagt vann eller strøm, en halv dagsmarsj fra folk. I en arbeidsrytme som ikke inneholdt annen variasjon enn været og ulikt temperament på beista.

Jeg har og kjent på kroppen om hvor vi kommer fra. Det er snart 100 år siden det ble drevet gard her på Sinjarheim i den kjente Aurlandsdalen. Jeg har altså gått 100 år tilbake i tid. De historiske omgivelsene, med spor etter ekte mennesker som faktisk har levd helt ekte liv her gjør inntrykk. Men det ga meg og en følelse av å være del av et slags levende museumsteater og å være en skuespiller som ikke hadde lært rollen godt nok. Jeg synes for eksempel det var altfor tungt å bære to melkespann fram og tilbake til den kalde fossen hvor de skulle stå og kjøle seg ned.

Melkespann til nytte, ikke til pynt. Men ganske fint likevel.

Jeg strevde med håndmelkingsteknikken. Jeg fylte spannene, men kroppen var langt utenfor komfortsonen med rompa i været, hodet over geitestompen, samtidig som jeg forsøkte å holde fast geitene mellom sånn passe sterke lårmuskler. Gamle budeier var kortere og mer tilpasset geitestørrelsen, jeg følte meg mer som Langbein.

Jeg følte meg og ganske malplassert da jeg snek meg unna mellom melking og frokost for å ta en dusj i fossen. Herregud, hvem er det som tar seg tid til litt daglig spa i alt strevet?  Den evige dundrende fosselyden ble for øvrig noe jeg lengtet å rømme fra. Men jeg var låst, til tid og sted. Geit skulle melkes, ost skulle ystes.

Lukten av mysa som kokes inn

Finnes nesten ikke bedre lukte enn den som plutselig kommer en gang utpå ettermiddag av mysa som er i ferd med å kokes skikkelig inn.

Yste

Å jobbe direkte med melka og forme ost er rett og slett fantastisk deilig.

Tar jeg bort den litt småkleine opplevelsen av å være en litt dårlig skuespiller i en perfekt museumskulisse for folk som elsker å lære om landbruk på gamlemåten så satt jeg igjen med nokså essensielle erfaringer.

Jeg ble koblet på naturen som jeg aldri før har opplevd. Jeg fikk bruke naturen gjennom husdyr både som guide og et verktøy til å overleve selv.

Jeg har fått oppleve å ta med geitene til et fruktbart stykke. Jeg har melket de. Jeg har fyrt på ved jeg har barket selv og ystet på varmen fra denne veden.

Og så har jeg spist ost som dager før var gras rundt stølen. Det er fullstendig fullkomment.

Brimosten

Buføringa ble det varige minne

Men en av mine største naturopplevelser var hverken melkinga eller ystinga, men buføringa.

Geit i foss

Her er av de få geitene som tok sats alene. Sjekk flokken på andre siden!

Underveis måtte vi igjennom en passasje der det ellers er en sti, men som nå på grunn av årets enorme snømengder hadde blitt til en foss.

Hver geit måtte trekkes gjennom. På andre siden ble det etter hvert fullt av geit som ventet så jeg begynte å gå med dem opp videre, mens de andre fortsatte å dra geitene gjennom. Helt alene kom jeg og første pulje med geitene frem til Sinjarheim.

????????????????????????????????????

Highway to heaven

Hva skal jeg nå? Hvordan får jeg de til å stoppe? tenkte jeg. Men geitene viste. Nå var de fremme og la seg ned.

Så tenkte jeg videre. ”Men kanskje resten av flokken trenger å se disse som leder an, for å komme seg gjennom fossen og videre?”  Før jeg var ferdig med tanken snudde flokken seg unisont ned mot stien vi var kommet fra. Noen mekret og gikk litt ned igjen for å sjekke om resten hang på. Så mekret de nedenfra og sa de var på vei. Roen senkte seg. Å være en del av denne flokken som så selvfølgelig betrakter Aurlandsdalen som sitt hjem etter en vinter i fjøset og nesten to år fravær var sterkt.

????????????????????????????????????

Det gikk ikke lang tid etter at vi var fremme at geitene snudde seg etter de andre.

Jeg har vært nokså forbanna på geiter som ikke vil stå stille under melking (Fordi de jo helst vil melkes av læreren vår –  forståelig nok har gjort dette siden han var liten gutt ) Men jeg kjenner et savn etter flokken mens jeg skriver disse ordene.

????????????????????????????????????

Geiter ass!

Å gå sammen dem opp siste del mot Sinjarheim og så en kort uke få være sammen med dem, alle med sine personligheter, i et fantastisk samspill med naturen rundt oss, gjorde noe med meg som menneske og er noe jeg vil bære med meg resten av livet. Takk!

Et lite apropos til slutt: 

Da jeg kom innom Sinjarheim senere på sommeren var det helt dødt. Jeg synes det nesten var creepy, et spøkelsestun. Dessverre er det slik på de fleste støler i Norge i dag.  Med dagens hjelpemidler og teknologi hadde det ikke trengt å være det. Jeg skjønner at mange synes det ble et slit, men om vi kombinerer fortidens kunnskaper og moderne teknologi så kan det føre oss inn i en grønnere fremtid. Det er for dårlig at ressurser ligger brakk mens dyra pakkes inn i stadig større og større fjøs.

????????????????????????????????????

Er evig takknemlig for at jeg fik være med Even Hov og SJH opp til Sinjarheim for å oppleve blant annet dette synet.

Jeg tok en del bilder av geitene og elevene på vei opp Aurlandsdalen for å dokumentere at vi igjen var på plass etter et års fravær. Se bildene her!