Om jakt, lukt og stiløs ferdsel

Ragna Kronstad Blogg

Jeg har ikke noe nytt å melde. Jeg kan ikke tilføye noe. Jeg er helt nederst på rangstigen i fjellet. Jeg er på grensen til unyttig. Men jeg vil dele dette, fordi dette var rått. Ja, så rått at jeg var på grensen til å prøvesmake det blodige kjøttet da vi slaktet bukken. Tørst, sulten og beruset som jeg var.

Et reinsdyrhjerte

Et reinsdyrhjerte.

Vanlig tid opphører på fjellet. Laven som er reinens viktigste næring om vinteren trenger for eksempel 30 – 40 år før den utvokst. Reinsdyra her oppe på Norges tak har for øvrig verdens søteste diett: Mange små søte fjellsorter av grastyper vi kjenner fra lavere strøk. Det er fortetta på næring og smak. Det er kun om vinteren de spiser lav. Reinsdyra er for øvrig de eneste som har en bakterieflora i vomma som takler lav.

Reinsdyra her oppe på Norges tak har verdens søteste diett: mange små fjellsorter av grastyper vi kjenner fra lavere strøk. Det er fortetta på næring og smak. Det er kun om vinteren de spiser lav. Reinsdyra er for øvrig de eneste som takle lav i vomma. Lavet innholder et stoff som dreper bakterier i vomma. Reinsdyra har en bakterieflora som står i mot stoffene i laven og greier å bryte den ned.

Vi snakker slow food for reinsdyra og vi snakker slow food for jegeren. Dette er ikke for amatører med dårlig tid.

Team Torvald.

Team Torvald. Reinsdyrjakt er en del av undervisningen ved Sogn Jord- og Hagebruksskule.

Er du med på reinsdyrjakt skal du kunne gå i timevis i ulendt terreng. Du skal sitte og kikke, sitte og kikke og så sitte og kikke litt til. Og ikke minst skal du gå og bære tungt slakt i timevis tilbake.

Ingen tidløs lukt 

Når du går slik med sekken i timevis får du tanker du ikke har hatt før. Du blir en del av fjellet. Det er skrevet mange tekster om menneskets forbindelse til naturen og jeg skal ikke prøve å overgå noen av dem her. Men en liten detalj eller to vil jeg ha med etter min første reinsdyrjakt. Og det første er lukt.

Når du jakter kommer man i et sterkere relieff til naturen enn ellers. Jeg ble så veldig bevisst på at jeg luktet menneske og min egen tidsalder. Jeg var alt annet enn tidløs samtidig som jeg deltok på en aktivitet som førte meg til røttene våre.

Du ser ikke dem, men de lukter deg.

Du ser ikke dem, men de lukter deg.

Reinsdyr lukter for øvrig nesten ingenting, sånn sammelignet med geit eller hest. Ikke sporene deres heller. Jeg luktet på reinsdyret etter at det var skutt. Det er et så fantastisk rent dyr og jeg er rene stinkbomba i forhold. Og da tenker jeg ikke bare den svette ulltrøya som sender signaler flere kilometer bortover. Alt vi har på oss av nyvaska og uvaska fiber og innhold i sekkene våre lukter noe. Vi er kaos i forhold til det enkle og rene til fjells.

Reinsdyr kjenner lukt veldig kjapt, så det beste våpenet for en på jakt ved siden av kikkert og gevær, er å skjønne vindretningen.  Du kan gå svært nærme et reinsdyr om vindretningen er rett. Og som jeg har skjønt, er det et eget fag å forstå hvordan luft og vind beveger seg mellom knauser og ved bekker og vann. Det er ikke bare å stikke fingeren i været. Ved for mye lukt i et område blir det mye støy og reinen blir urolig og vanskeligere å jakte på.

Stiløs ferdsel.

Det andre som jeg tenkte litt på er vårt forhold til veier og stier.

Ingen stier så langt øyet ser. Ingen reinsdyr heller. Jeg ser her forøvrig ned mot Aurlandsdalen hvor folk går i kø.

Ingen stier så langt øyet ser. Ingen reinsdyr heller. Jeg ser her forøvrig ned mot Aurlandsdalen hvor folk går i kø.

Siden jeg sto på snow board i alpene for evigheter siden har jeg ikke vært off piste. (Og det er strengt tatt ikke så veldig off piste. Løypa er jo som regel rett ved siden av.)  Å bevege seg i naturen uten vei, sti eller varder er en frihet ikke mange tørr å kaste seg uti. Jeg må innrømme at jeg nesten ikke har tenkt på det som en mulighet. Fjellet blir ditt på en helt annet måte enn om du går i kø.

På vår stiløse ferd i fjellet så vi flere fangstannlegg.

Ulike deler av fangstanlegg på Klovafjellet.

Det har vært jaktet på reinsdyr i Nordfjella siden tidenes morgen. Det var reinsdyrjakt som fikk nordmenn til å bosette seg her i nord etter siste istid. Til tider samarbeidet de veldig mange om jakta. Og den gang fantes det altså ikke konseptet vei en gang. De hadde ingen parkeringsplasser å treffes på. Hele landet var veiløst, ikke grusveier en gang.  Jeg blir fascinert av slike tanker. Hvordan vår opplevelse av sted og tid henger sammen med veinettet. Den gang klarte også folk seg uten gore tex, vindstoppere, kikkerter og rifler.  Og man klarte å samarbeide og dele godene.  Det vitner de gigantiske fangsanleggene om på Klovafjellet.

Reinsdyrbukk på flukt.

Tre bukker på flukt.

Men det er rått å innse at dette kanskje og mest sannsynlig, var eneste og siste gang jeg får være med på dette. Hvem vil ha med en sånn amatør på jakt? Fjellet er for proffer. Men jeg blir glad om jeg i det minste klarer å få kjøpt noe kjøtt om jeg er heldig. Det kan jo ikke bli bedre mat enn dette?

Glad og ydmyk på samme tid.

Glad og ydmyk på samme tid. Her ved den største bukken.

Ravn, slakt, reinsdyr

Vi slaktet og parterte dyrene på isen der de ble skutt. Lyden av ravn kom sekunder etter at vi åpnet vomma.

Vi rakk hjem før det ble mørkt. Etter over 12 timer ute. Varder viste oss hjem.

Vi rakk hjem før det ble mørkt, etter over 12 timer ute. Varder viste oss hjem. De var gode å ha tross alt. Takk til SJH og Aurland.

Les mer om på villrein.no.