Bærekraftig slankekur

Ragna Kronstad Blogg

Mye av verdens ressurser går med på å produsere mat som gir oss helseproblemer og fedme. Om vi spiste litt mindre og bedre kunne vi ta bedre vare på matjorda vår og styrket dyrevelferden.

Vi kjøper, spiser og kaster for mye mat. Men vi vil fortsatt ha den billigere.  De som vokste opp etter krigen er verst. De falt for en industriell logikk hvor mat ikke lenger er en biologisk produksjon i kretsløp. Prinsippet om lokal ressursutnyttelse ble skjøvet til side til fordel for billigere innsatsfaktorer som importert fôr og kunstgjødsel. Dette har og ført til et landbruk hvor margingene presses stadig mer. Landbruket presses til større og større avlinger og derfor og til å ta i bruk virkemidler som på sikt ikke er så logiske.

Sunnere jord

Ta for eksempel kunstgjødsel. Visste du at den forsurer jorda? Glem meitemarken en stund. Den vet vi det blir det færre av med bruk av kunstgjødsel, men det blir også mindre sopper og bakterier som kunne ha ført til en bedre jordstruktur og dermed økt fruktbarhet. Gjennom et samspill med røttene bidrar sopper og bakterier at at flere næringsstoffer fra selve jorda kunne vært nyttiggjort. I stedet for bruker vi kunstgjødsel, selv om altså kretsløpet ville funke mye bedre uten.

Kunstgjødsel består i tillegg nok, ironisk nok, av den begrensede ressursen fosfor. Og på grunn av kunstgjødselens forsuring av jorda er vi nødt å bruke enda et innsatsmiddel som er kalk Og gjett hva det bidra til? Videre utarming av jorda.

Men ja, kunstgjødsel gir plantene raskere vekst og bonden får anledning til å tjene penger på volum. Å drive et landbruk uten kjappe næringsstoffer til plantene er mye mer arbeidskrevende.

Men det er fullt mulig, men noen må betale for den ekstra innsatsen.

Mer medisinering

Industrilogikk har ført til raskere og raskere vekst på kyllingog svin, og mer og mer melk fra kua som nå melker opp til 10 000 liter i året.  Økt bruk av antibiotika er årsak til en av våre tids største trusler: Antibiotikaresistente bakterier. Og hvorfor medisinerer vi dyr i det hele tatt for produksjonssykdommer? Jo, fordi de presses for hardt. I norsk landbruk har vi heldigvis verdens laveste forbruk av antibiotika. Dette fordi vi til dels har blitt skånt for noe av det aller verste industripresset gjennom en landbrukspolitikk som har vært styrt av distriktsinteresser og utnyttelse av et utfordrende landskap. Større og større bruk ikke er mulig.  Men en landbrukspolitikk styrt av distriktspolitikk er ikke en garanti for bærekraft.

Billigere tomme kalorier

Industrilogikken som førte til at alt ble så utrolig billig, gjorde at det bredte seg ut en kultur hvor det skal være lov å unne seg billig tomme kalorier hele tiden. Det reklameres nå for pølser som ventemat før julemåltidet (Deli de Luca) og pizza på mandager som for å holde på helgefølelsen (Dolly Dimples).

Dekadansen har for lengst inntatt de norske hjem, både hos fattig og rik. Håper ligger i at vi klarer å kaste den ut igjen ved holdingsendring. Eller må det rasjonskort til?

Vi trenger færre kalorier

Vi snakker mye om hvor mye vi kaster av maten vår, og at vi hadde hatt råd til å betale mer for maten om vi ikke hadde kastet så mye.

Jeg vil dra den litt lenger i disse januartider. Hvis vi tok utgangspunkt i hvor mange kalorier vi trengte og kjøpte bare dette?

Vi trenger nemlig bare 30-40 kalorier per kg kroppsvekt for å holde vekten stabil. Tenk om alle disse kaloriene i tillegg var proppfulle av næringsstoffer vi faktisk trengte fra planter som vokste i sunn jord og fra dyr som fikk næringsrikt fôr de var skapt for og med nok boltreplass?

Å stappe i seg billige tomme kalorier og unødvendig mengder usunt fett og sukker i en kropp som ikke vil ha det, er fryktelig irrasjonelt.  Det er rett og slett kvalmende at vi spiser mer enn vi trenger, samtidig som prisjag fører til utarming av ikke-fornybare ressurser og matjord, samt dårligere dyrevelferd. De med lavest inntekt er mest overvektige, samtidig som de på vestkanten kjører Tesla til butikken for å velge de billigste eggene til Birken-livstilen sin. Det henger ikke på greip.

Fakta:

Kasting av mat:

  • Vi kaster over 360 000 tonn mat i Norge
  • Det tilsvarer mat for 18 mrd. kroner
  • Matbransjen står for 1/3 av matsvinnet
  • Forbrukerne kaster hver 5. handlepose = 46 kg pr. hode

(Kilde: Matsvinn.no)

Utvalgte matvaner

  • Vi spiser 41, 5 millioner boller i året.
  • Vi spiser 45 millioner marsipanfigurer i året.
  • Vi drikker over 400 000 liter brus. Til sammenligning drikker vi rundt 90 000 liter melk.
  • Vi spiser flere kilo bearbeidede poteter som potegull og pommes frites enn vanlig kokte poteter.

(Kilder: Nationen, Aftenposten, KK, Bryggeri og drikkevareforeningen, Opplysningskontoret for melk)

Kalorier på rasjonskort?

Bollene, marsipanen, brusen og sukkeret samt potetgullet tilsvarer kalorier for å dekke kaloribehov for tusenvis av mennesker. Bare bollene tilsvarer kaloribehov for 22 000 mennesker. Kos burde være lov, men vi overdriver så enormt når boller er lovlig hverdagssnaks. Mens vi overforbruker arbeider matjorda intenst. Hver vekstsesong står den på, men fullt inntak av kunstgjødsel og round up for at vi skal kose oss.

Rasjoneringskort?

Noen mener at økologisk landbruk ikke vil mette verden fordi det gir lavere avling. De mener at konvensjonelt landbruk med bruk av kunstgjødsel og plantevernmiddelcoctails er den eneste rette vei. Om man har som mål at alle skal bli mette, burde disse meningsbærerne i alle fall være enig i at en kontorist, for eksempel, kun fikk rasjonert ut 2000-3000 kalorier om dagen. Men det gjør de neppe.

Det blir useriøst og totalitært.  Men jeg liker tankeeksperimentet med bolle, brus- og potetgullinntaket og rasjoneringskortet fordi det illustrerer hva som er en av hovedutfordringene våre. Det ligger i det ubeviste konsumet og sløseriet vårt.

Vi kan produsere nok mat om vi tok i bruk ressursene våre bedre, hindret matsvinn og løste distribusjons- og logistikkutfordringer smartere.  Og om vi puttet i oss noen færre og bedre kalorier og lærte oss å lage mat.

Låst i en ferdigmatverden

Det er de med lavest utdanning og inntekt som scorer høyest på overvektstatistikk. Men de kan mindre om mettende mat enn fattige husmenn for 100 år siden.  Mange er låst i en ferdigmatverden fylt av salt og sukker.

Det er trist at vi skal holde ferdigmatindustrien med lave råvarepriser for å mette dette markedet i stedet for å skalere ned industritankegangen og satse litt mer på kvalitet, kretsløp og velferd både for matjorda, dyra.

Om vi bare hadde vært litt mer måteholdne, lært å utnytte ressursene, lært å lage mat så kunne vi og ha fått råd å betale mer for maten!

Det er bare vinn – vinn. Men jeg skjønner, dette er en noe naiv drøm vil mange mene. Jeg tørr likevel å drømme fordi jeg ser bevisstheten blir større og større om dette selv om lave matvarepriser fortsatt er viktigere enn bærekraft hos landbruksministeren og de fleste i foreldregenerasjonen min.

Mitt ønske for 2016 er at flere blir med på en bærekraftig slankekur hvor vi kutter sløseriet.

På det vi sparer på spise mindre og bedre, kan betale litt mer for handlekurven vår slik at maten vår kan produseres mer bærekraftig.

Da får bonden tid til å ta enda bedre vare på jorda, gi dyra litt bedre plass og kanskje ha det litt bedre selv og.

Ved å bytte ut volum med kvalitet kan gode nyttårsforsett kombineres.

Godt nytt år med masse måtehold!

 

PS:

Anbefaler alle som ble inspirert av dette å sjekke ut Duggurd og Lille Tøyen Kolonial i Oslo. Oppdaget sistenevnte butikk i jula og ble veldig glad over utvalg!