Fjelllandbruket er håpet

Ragna Kronstad Prosjekter

De fleste som er interessert i norsk landbruk så Brennpunkt-dokumentarer Framtidsbonden. Fjelllandbruket og ressursbasert melke- og kjøttproduksjon var sentrale begreper. Jeg tror håpet for norsk landbruk er nettopp begrepet ressursbasert produksjon.

Nå handler det om ytelse og økte avlinger for såkalt økt norsk matproduksjon. At innsatsfaktorene til dette kommer fra utlandet overser man glatt.

Tenk om det ble press på økt ressursutnyttelse på gården!  Nylig hadde jeg en sak i Bondebladet om fjellmelka fra Trentino. Det er det reiselivet som girer opp melkeprodusentene til å fronte den ferske fjellmelka. I Norge har man tatt initiativ til stølsmelk fra Valdres.

Det er et steg  i rett retning. Vi må kobles på matproduksjonen som genuine produkter fra kulturlandskapet.

????????????????????????????????????

Jeg mener det nesten var å anse for et paradigmeskifte i det offentlige ordskiftet om landbruk når statskanalen vier så mange sendeminutter prime time om bruken av jord og ressurser. Da har vi klart å få det til å handle om det det skal og ikke underbetalte bønder, billigere mat eller  at spansk skinke er bedre enn den norske.

Norge er avhengig av at alle ressurser tas i bruk og mindre areal går ut av drift om vi klarer å differensiere virkemidlene bedre.

Arbeidet med å sikre lokal foredling må også få høyere status. Lokalmat er ikke bare pynt på tallerken, det er lokal verdiskapning og en ekte forbindelse mellom menneske og kulturlandskapet.

I Sogn og Fjordane vil jeg ha meieriprodukt fra Sogn og Fjordane og ikke Røros. Det er ironisk at mens Rørosmeieriet mangler økologisk melk for å utvide, legges melkebruk i fjordfylket ned samtidig som vi får Rørosprodukter i butikkkhylllene i bygda her.  Da har satsingen på lokalmat gått i et lite feilspor. Misforstå meg rett, jeg unner Rørosmeieret det beste. Men jeg vil ha meierieproduk basert på de fantastiske ressursene i Sogn og Fjordane.

Reportasjen på NRK fikk meg dessuten tilbake til Italia hvor norske bønder gjorde suksess! Mer om dem nederst i innlegget.

I fjor høst var jeg nemlig så heldig å få være med brimosten til Slow Food sin store ostefestival Cheese i Bra. Da skrev jeg blant annet en reportasje for Nationen med nettopp tittelen «Håpet for landbruket ligger i fjellene».  Fokus for festivalen og utstillingen var i år fjellet.

????????????????????????????????????

Alpelandskap sett fra Piemonte.

Jeg intervjuet blant annet Ludovicio Roccatello i Slow Food Italia som spurte ironisk hvor mange kyr som fortsatt spiser gras.

Ludovico Roccatello hevdet at monokultur har gjort bonden veldig prissensitiv på et produkt og det har bare gått en vei.

– Det har blitt et sterkere og sterke press. Og i store landbruksområdet er det bare få bønder igjen. Og de som driver er så store at de ikke lenger har naboer. Han så at en ny trend var i ferd med å skapes, og den var i fjellene i mindre sentrale strøk hvor  man er nødt å drive mindre og det det fortsatt lokale landsbyer hvor man felles kan skape lokalsamfunn og nye distribusjonsløsninger av mat.

Han mente håpet rett og slett lå i fjellene for der er det fortsatt plass til entreprenørskap, bygdemiljøer og bærekraftig landbruk. Der, mente han, var heller ikke jorda utarmet av sprøytemidler og intensiv bruk av kunstgjødsel.

Han fortalte også at det var på hengende håret at Italia klarte å ta vare på mattradisjonene sine. Industrilandbruket og  importen har tatt over.

Slow Food Italia la ut en PDF av artikkelen. Du kan lese den her.

Selve matlandet sliter altså med import og å ta vare på mattradisjonene sine. Tror du kornet til pastaen du spiser i Italia er italiensk? Da er du lurt. Italia importer og store mengder fra der de er billigst mulig.

Og vet du noe som helst om hvordan grisene har hatt det når du koser det meg italiensk skinke?

Heldigvis har man begynt å våkne i Italia og en ny generasjon er full av pågangsmot.

Noen av disse fant jeg på gården til Finocchio Verde i Piemonte. I ei bygd som en gang besto av hundrevis av sauebønder. Nå er det kun en håndfull igjen. Hovedproduktet er en tradisjonell saueost, men her drives et mangesysleri som mange vil påstå er bakstreversk.

Men det er et sosialt og meningsfylt liv som leves her. Gården er selvforsynt på det meste og paret som har tre voksne barn, har unge mennesker fra hele gården innom som Woofers og driver gjestehus og servering. Her er det ikke snakk om ytelse og avling, men om livskvalitet og matkultur. At gården dermed holdes i hevd er resultatet.

Ler mer om ystinga i et tidligere innlegg jeg har skrevet. 

????????????????????????????????????

Den perferkte italienske idyll. Men denne gården vil vel av store deler av  landbruket kalles bakstreversk og at ikke har noe særlig med matproduksjon å gjøre. Men her produseres matkultur og det en sosial møteplass i tilleggg til småskalaproduksjonen.

????????????????????????????????????

Til og med nøtter tar bonden seg tid til å høste.

????????????????????????????????????

Honning er en selvfølge.

????????????????????????????????????

Egenprodusert tomatsaus til vinteren.

????????????????????????????????????

Klart det må egen salami til!

????????????????????????????????????

Hovedproduktet er ost. Før reiste bonden rundt for å selge. Nå kommer kjøperen til gården På grunn av smaken.

????????????????????????????????????

Mysen fra ystinga går til grisene, som står for råstoffet til gårdens salami. Disse Wooferne har det som kveldsaktivitet.

????????????????????????????????????

Grisene som venter på mysa.

????????????????????????????????????

Gårdens ressurser utnyttes til det fulle. I tillegg til innmarksbeite og utmarksbeite er gårdsbruket selvforsynt på grønnsaker til egen servering.

????????????????????????????????????

Når man yster ost, må man jo og ha egen pæreproduksjon?

????????????????????????????????????

Det er ikke en jobb, men en livstil sier Mario Gala. Jeg tror ham. Han føler seg ikke som en del av det ordinære landbruket, men bidrar til Italias ry som matnasjon.

????????????????????????????????????

En beitende sau i Italia. Ikke like vanlig som før. Landbruket sentraliseres i Italia til lavlandet. Kun interessen for matkultur og kortreist holder liv i ressursbruken i de mindre bygdene.

????????????????????????????????????

Det beste denne unge mannen, som hjelper til på gården, vet er å ta en siesta mens han nyter beitelydene fra den gamle sauerasen.

????????????????????????????????????

Gårdsbruket som overlever på mangesysleri, men har husdyr som utnytter mer marginale ressuser som hovedvirksomhet.

Ostene fra Finocchio Verde har status som Slow Food Presidium og var med under Slow Foods Cheese i Bra.

Fra Norge var det kun Geitosten fra Indre Sogn som var med. Produsenter fra Undredal og Skjerdal i Aurland produserer også ost med samme statusen som bonden i Piemonte i Italia.

De som ikke har sett hvilke forhold disse ostene blir produsent i må snarest ta seg en tur!  Vakrere fjelllandskap finnes ikke. Men det er takket være TINE og særnorsk landbrukspoilitikk at det går an å holde landskapet her i hevd.

Men vi er helt avhengig av at vi har husdyr her, geit og sau som kan springe ut av fjøset! Og ikke minst at de små teigene fortsatt blir slått. Her slår man med fotballsko for å ikke ramle bakover under slåtteonna!

????????????????????????????????????

Den beste Norges-reklame. Under Cheese var interessen stor for ostene fra Aurland. Her Anne Karin Hatling fra Skjerdal Stølsysteri i Aurland.

Vi er stolte av fjord, fjell, sau på utmark og geitost. Men bak glansbildene er det bønder som fortsatt trenger differensierte virkemidler for brattlendt terreng, SMIL- midler og annet som kan gå ned i forenklingens sluk. Dette er små bruk som ikke kan utvide slåttemark, men som har uendelig med utmark. Flere av disse utvider dessuten ikke med areal for det er det ikke mer av, men på kvalitet, foredling og turisme. Og det er minst like viktig grep for at dette landbruket skal overleve som robotteknologi. Av og til er en ostehøvel og et beitelandskap nok!

????????????????????????????????????

Det var ikke sist utnyttelse av robot-teknologi som gjør at norsk mat ble interessant i Italia. Det var osten vi skjærer med ostehøvelen. Og for at vi fortsatt har interessant produkt kan ikke landbruket gira hele verktøykassa på stor, større, størst. Her Anna Karine Marstein fra Undredal, en av Norges viktigste matambassadører.