Ikke bøndenes ansvar

Ragna Kronstad Blogg

I går fikk Aurland høre en fantastisk god 17.mai tale om landets karakter. Talen inspirerte meg til å stå opp litt tidligere i dag for å rekke å skrive litt før eksamen starter. Vi må alle med hjerte for norsk matproduksjon stå på.

 

Norge hadde ikke vært noe særlig uten landbruk og den stolte bonde, var et av hovedbudskapene i talen.

 

Den lille kommunen vår, som er et av landets mest attraktive reiselivsdestinasjoner hadde definitivt ikke vært noe uten landbruk.

 

Det er de små og mellomstore saue- og geitebrukene som holder hele bygda åpen og skaper de utroligste Wow- scenarier. For å ikke snakke om det siste melkebruket i bygda som med sine 13 båskyr som holder hele elvemunningen til Aurlandselva åpen. De er ute i langt flere måneder enn de lovpålagte to.

 

Norge gror igjen. Areal går ut av drift. Ikke noe i denne avtalen som ble underskrevet i helgen motvirker dette. Men de som nå anklager Bondelaget om at nå har de godkjent den nye retningen – landet skal sentraliseres og i det sluket skal landbruket og med, synes jeg tar mektig feil.

 

Er det bøndenes ansvar å brødfø oss?

 

Eller er det myndighetens ansvar for å legge til rette slik at bøndene har mulighet å brødfø oss?

 

Vi er avhengig av en landbrukspolitikk her i landet for å ha mat på bordet. Vår frenetiske oljeøkonomi har gjort oss til et høykostnadsland. Ironisk nok er rikdommen den verste fiende for landbruket: Maten kan importeres billigere fra andre land. Og konkurransefortrinn er vist hos noen bare pris.

 

Ja, pris på mat er viktig. Godt kosthold skal ikke være for dyrt for en barnefamilie som skal brødfø sunne redningsmenn for fremtiden, de som skal redde oss ut av oljeknipa.

 

Derfor deler myndighetene kostnaden med markedet. En del av maten blir betalt for gjennom tilskudd, resten via markedet. Hvor mye til slutt bonden tjener er avhengig av hvor dyktig hun er. Tilskuddene er av slik art at ingen klaret å skape et greit nok levebrød av å ikke være en god bedriftsleder. (Å drive en gård krever mye variert kunnskap: alt fra biologi og kjemi til teknologi og økonomi. Bare spør en agronomelev som skal opp i eksamen!)

 

Det er regjeringens ansvar at areal går ut av drift. En bonde som synes hun seiler akterut i forhold til gjennomsnittsnordmannen velger seg noe annet å gjøre. Hun og familien vil også på feire og ha råd til forbrukskarusellen vi er blitt slengt inn i.

 

Skal bønder si nei, skal de protestere i fire år med FRP ved roret og ikke prøve å løfte inntektsmulighetene med en krone? Å rope varsku er lett når det ikke koster deg noe.

 

Avtalen er ikke god. Men det opprinnelige tilbudet det ble forhandlet om, er ikke det politikerne som har ansvar for dette?

 

Jeg kan ikke fatte hvordan Øko-Venstre eller ”Vil ha landbruk i hele landet”-KRF kan være med på dette som støttepartier.

Landbruket går ikke i en mer økologisk retning selv om noen bønder får ekstra øko-tilskudd samtidig som landet gror igjen.

 

Kjernen i økologisk landbruk er få innsatsmidler utenfra, utnyttelse av egne ressurser og å klare å skape kretsløp av næringstoffer. Å basere seg på mer importert mat til mennesker, drøvyggere og enmagede dyr er ikke særlig økologisk.

 

Håpet i landbruket består i at markedet både som forbrukere og velgere skjønner at vi trenger en ny landbrukspolitikk ved valget 2017.

 

Om forbrukerene og velgerne klarer å ha dette som en av hovedprioriteringene sine, vil det få stor betydning for maten til våre barn og barnebarn.

 

Men hvem skal klare å løfte dette som tema i valgkampen- og hvordan?

 

Det skal jeg reflektere mer om etter eksamen fredag, når jeg er ferdig utdannet agronom i økologisk landbruk. Da skal jeg igjen vie meg til å jobbe for en mer bærekraftiftig landbrukspolitikk.